Eboksøk

Søk i e-bok og PDF

  

Jenter som leser

Jeg kom opp i en liten twitterdiskusjon i dag, og ettersom 140 tegn ikke akkurat er et format som fremmer en lang argumentasjonsrekke så flytter jeg tankene mine hit og prøver å skrive noe om hvordan jeg tenker.

Jeg postet dette bildet på Facebook og Twitter i dag. Det var en strålende dag på bokbåten med mange ivrige og glade unger ombord. Da jeg kikket ut på kaien etter at ungene var gått i land så jeg at mange av dem satte seg for å lese før de skulle gå opp til skolen. En strålende anledning til å et flott bilde av lesende unger. Sånne bilder som vi bibliotekarer elsker.

Da jeg postet bildet på twitter var en av de første reaksjonene:

Jeg ble en smule overrasket, for å si det mildt. Så ble det fulgt opp med:


Jeg måtte gå noen runder meg meg selv for å tenke igjennom hva som foregikk i denne diskusjonen. Jeg hadde svart at jeg tok flere bilder, og noen av dem var også av gutter, men at dette var det beste bildet. Derfor publiserte jeg det.

Så begynte det å surre en interessant problemstilling i bakhodet. Hvorfor reagerte folk på denne måten? Var det ikke flott at det sitter jenter og leser? Det skrives og snakkes mye om at gutter ikke leser, og at det er et stort problem. Selv om dette er sant og at det er fint å vise at gutter leser, så er vel ikke det å vise jenter som leser noe stort minus for den gode sak “Gutter må lese mer?”

Jeg måtte tenke mer, og begynte å se noen andre finurlige fenomen rundt gutters og jenters lesing. For det første så brukes det mye ressurser, tid og innsats på å få gutter til å lese mer (i tradisjonelle format som romaner i papirbøker, nevermind at gutta leser masse på skjerm, det er ikke det samme.) Gutter belønnes på mange måter, med spesialskrevet litteratur, kampanjer, oppmerksomhet etc. Jenters lesning blir derimot tatt som en selvfølgelighet. “Selvfølgelig leser jenter, ikke noe å bruke tid og krefter på. Jenter ligger jo så bra an, gjør det så bra, ingen grunn til bekymring der.”

Dette tror jeg er en form for diskriminering. Det er også mange lesesvake jenter, det er også mange jenter som trenger litteratur som snakker til dem, det er også mange jenter som ville lest mer om de fikk like mye oppmerksomhet, spesialskrevet litteratur og kampanjer som gutta. Hvorfor skal vi ikke belønne de gode leserne med mer enn et “flink pike?” Er det fordi det å oppleve litteratur er en belønning i seg selv? Hvorfor er ikke det en taktikk som funker på gutta?

Jeg synes dette er litt skummelt. Om litteraturen sakte igjen blir en mannsarena, vil da jentene forsvinne som lesere? Jeg håper ikke det, men ser jo at diskusjonen rundt manns- og kvinneroller ikke så ofte ender med rettferdig fordeling av ressurser og oppmerksomhet, eller at jentene kommer ut i pluss i forhold til gutta.

Aller helst ønsker jeg at vi dropper hele kjønn/lesing greia. Kan vi ikke se på mekanismer og tiltak som får alle til å lese mer, om det nå er et ønsket mål? F.eks. ville flere bibliotekarer, større innkjøpsbudsjett i folke- og skolebibliotek, være et mer effektivt tiltak enn all verdens kampanjer og “gutta skal lese-tiltak.” Og OM vi skal ha kampanjer etc. kan ikke de være rettet mot alle? Det finnes noen gode eksempler på at det funker, f.eks. leseaksjonene fra foreningenles.no eller Leser søker bok.

Og, kjære tøffe forfattere, kan dere ikke skrive litt utenfor komfortsonen? Sånn som f.eks. Tor Arve Røssland, som i Soledad faktisk klarer å skrive en tøff actionbok med en jente i hovedrollen, uten at det blir noe problem for spenningen og handlingen.  Litt større variasjon i alle genre og former hadde vært gøy. Kjærlighetsbøker som gutter også vil lese er selvfølgelig en utfordring, men nå må jo ikke alle lese alt heller. Jeg har hatt suksess med å formidle Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland sin bok Det blir pinlig uansett, som gutter er villige til å lese, om boken blir formidlet med en rimelig dose entusiasme av f.eks. en mannlig bibliotekar. Derimot har jeg funnet ut at en mannlig middelaldrende bibliotekar har svært liten troverdighet når han prøver å formidle bøker om kjærlighet til jenter mellom 11 og 16 år. Et sted går tydeligvis grensen :-) (heh, nå fikk jeg klemt inn litt litteraturformidling i denne bloggposten og :-) )

Og, sånn på slutten, gutta leste på kaien de og, men det første bildet var bedre.Gutta leser på kaien

Nettstudent

Egenlaget studiebevis
Egenlaget studiebevis

I dag er det offisiell studiestart. Ikke like pompøst og fullt av fremmede inntrykk som en ny universitets- eller høyskolestudent får det med imatrikulering, orienteringsforelesninger og vandring rundt på studiestedet og et tonn med ny informasjon å forholde seg til. Men litt vandring ble det, rundt på nettstedet der studiene skal foregå. Forelesninger, informasjon, forum og chat er allt på plass. Ikke så stor trengsel, men like spennende og gøy tror jeg. Jeg har iallefall gått rundt med et bredt glis i hele dag, selv om det var en vanlig hverdag for alle rundt meg, skole, jobb, mat og prat som vanlig. Bare jeg sitter med sitringen i kroppen “HALLO! Jeg er student igjen!” Siden det ikke blir så mye standard studentting, så har jeg laget mitt eget studiebevis på BigHugeLabs.com og koser meg med det. I morgen blir det lesing av pensum igjen (jeg tjuvstartet i sommer :-) )

En ny bølge på bloggen

Nyveiv var en gang i tiden det kuleste innen musikk og annen kunst. For denne bloggen betyr den nye bølgen at det igjen skal skje noe. Fra 20. august er jeg igjen student (nettstudent riktig nok) på Norsk Barnebokinstitutt sitt nettstudium for samtidslitteratur. Jeg anser meg ekstremt heldig som får være med når dette blir prøvd ut for første gang. Ikke minst fordi jeg vet at det er utrolig spennende og kunnskapsrike medstudenter som jeg gleder meg til å dele, diskutere og lære sammen med.

For meg er dette nettstudiet en “to fluer i et smekk” mulighet. Jeg får studere et tema jeg er interessert og engasjert i, og jeg erfaring med å være student på nettstudium. Dette siste er faktisk ganske vesentlig for oss som jobber i folkebibliotek. Studenter som tar hele eller deler av utdanningen sin på nettet, mange i såkalte MOOCs, kommer til å trenge støtte fra bibliotek, og noen vil komme på sitt lokale folkebibliotek for å få denne støtten. Da bør vi kjenne til behovene disse studentene har. Og den greieste måten å få denne kunnskapen på er å gjennomføre et nettstudium selv.

Studiet starter 20. august, så tiden fram til dette bruker jeg på å lese pensum (vi har fått pensumlisten) og vurdere hvilke digitale verktøy jeg ønsker å ta i bruk for å holde orden på referanser, notater, skriveverkteøy, og andre ting som kan være nyttig.

Denne bloggen blir et viktig verktøy for å få tanker og ideer festet på skjermen. Så snuser jeg på Zotero som referansebehandlingsverktøy. For raske notater og bevaring av lenker og lignende er Evernote uvurdelig. Om jeg bare var litt flinkere til å organisere det hele så hadde alt vært bra :-)

Jeg håper iallefall at studiene vil gjøre denne bloggen litt mer aktiv og at jeg får glede av den investeringen jeg gjør i tid og krefter på studier ved siden av jobb og familieliv.

 

 

Sunderland redda meg

På barneskolen var det mye som var vanskelig om man var sosialt tonedøv. Men selv for den minst inneforståtte var det åpenbart at engelsk fotball var noe man måtte forholde seg til. Selv i dag må du ha elektronmikroskop for å ha et fnugg av mulighet til å se min interesse for fotball. For de store gutta på Tårnåsen barneskole var ikke dette et hensyn de følte mye for å ta med i regnestykket som gikk i retning av: hvilket fotball lag holder du med? + feil lag = dynking i snø (vinterhalvåret)/skubbing ned i nærmeste grøft (sommerhalvåret). På den tiden var det tydeligvis tre lag som de med peiling holdt med, Leeds, Tottenham og Arsenal. Jeg var geografinerd nok til å forsøke å finne disse stedene på englandskartet, men måtte gi opp å finne en by ved navn Arsenal på de britiske øyer. Uansett var utfordringen for spinkle, bebrillede sjetteklassinger å svare riktig når man fikk en knytteneve i genserhalskanten og det avgjørende spørsmålet for det friminuttet eller den hjemturen fra skolen. “Hvilket lag holder DU med da?” Det er umulig å på skjermen legge inn det trykket og den skjebnesvangre tonen som fylte disse få ordene, men senere års lesing og  innsikt har gikk meg inntrykket av at dette kan sammelignes med å høre den spanske inkvisisjonens banking på døren for å samle inn kjettere til lørdagens grillfest. For min egen del føltes det vanligvis som om et sort hull hadde åpnet seg i den umiddelbare nærhet og alt, lys og materie, tid og skjebne, beveget seg kun i en retning, mot undergang og klesskift hjemme. Siden det var tre lag som var valgmuligheten, Leeds, Tottenham og Arsenal, så var det altså 66% mulighet for å ta feil. Dette kunne jeg kalkulere lenge før prosentregningen hadde hatt sitt inntog i matematikkundervisningen i søttitallets pedagogiske planer for barneskolen. Og, som oftest, gikk det galt. Snø innenfor alle plagg, søle til hoftefestet og famlende leting etter skjeve briller var som regel resultatet. Helt til jeg en dag, ved en ren tilfeldighet, fant ut at det fantes andre fotballag. Dette kom som en åpenbaring fra en gjest i huset som hevdet høylydt at også Newcastle en dag ville bli et stort lag i England. Jeg stilte noen listige spørsmål til gjesten, som nok, i likhet med resten av familien, nok ble en smule, for ikke å si enormt, overrasket over min interesse for det engelske ligasystemet. Mens min mor gikk etter termometer, og min far bladde bekymret i telefonkatalogen etter nummeret til legevakten, la vår gjest ut om antall lag i serien, og i en bisetning, nevnte at det var flere serier. En verden av muligheter åpnet seg! Ettersom det ville bety mye research for å kunne foreta et informert valg av favorittlag, og ettersom dette var før internett, som betydde diverse turer til bibliotek og lignende institusjoner lot jeg tilfeldighetene spille inn. Gjesten nevnte et lag som het Sunderland. En av mine store interesser  på denne tiden var andre verdenskrig, og ikke minst fly fra denne konflikten. Sunderland var et stort sjøfly med stor rekkevidde og oppgaven å oppdage tyske ubåter. Det var flere norske Sunderlandfly, og jeg falt for navnet. Sunderland var nå mitt fotballag.

Neste dag dukket en potensiellt katastrofal konfrontasjon med en fotballfrelst nybarbert sjetteklassing opp. “Hållerumea?” Min innsikt og erfaring med stammespråket som var hovedkommunikasjonskanal mellom prepubertale tolv-trettenåringer i 1976 ga meg anledning til å tolke dette utropet i retning av at individet med øyenbryn på størrelse med en topptrent brunsnegl var interessert i å vite mitt valg av favorittklubb i det engelske ligasystem med dertilhørende passende straff for feil svar. Lett skjelvende mumlet jeg fram over de hårete knokene som løftet genseren opp til neseroten, “- S s sunderland…” – lang tenkepause, enda lenger tenkepause, så et lite lysglimt og et glis, “høh, dem slo vi sist.” Sakte gjenvant jeg bakkekontakt i en fart som ikke var uforenlig med å holde seg på beina, og jeg pustet prøvende ut. Jeg slapp unna, Sunderland redda meg.

Siden har dette skjedd flere ganger. Gjennom skolegang, og ute i verden, har Sunderland vært et lykkens valg for meg. Ingen føler favorittlaget sitt truet av Sunderland, ingen blir irritert og ser ned på en som trofast holder med et lag som aldri når til toppen. Snarer tvert i mot har dette gitt meg en svært ufjortjent kredibilitet hos fotballfans. Dere får ha meg unnskyldt, jeg aner egentlig ingen ting om laget Sunderland, men er dem evig takknemmlig for alle de ubehageligheter de har reddet meg for.

10 år som blogger

Idag, 26. februar 2011 er det nøyaktig 10 år siden jeg skrev min første bloggpost. Den var dønn lik nesten alle andre første bloggposter og hadde jeg visst at jeg skulle holde på så lenge, eller få så mange lesere, så hadde jeg nok prøvd å skrive noe mer betydningsfullt. Men det er vel egentlig bloggmediets sjarme, den uhøytidelige stilen og den, dengang, lite selvbevisste skrivingen. Jeg er glad jeg startet å blogge på et tidspunkt hvor det var få som blogget og svært lite å bli sammenlignet med.

Det har vært mange som har betydd mye for hvordan jeg har utviklet meg som blogger. Jill Walker Rettberg var den som presenterte meg for blogging og som etter to år hjalp meg å sette opp min første blogg på eget domene (miromurr.no) i MovableType. Dengangen det var nødvendig med en komplisert installasjon på egen server og oppsett av MySQL database og lignende. Jeg skjønte ikke så mye, men Jill var hjelpsomheten selv og stilte opp med gode råd og praktisk hjelp. (hun fikk den tradisjonelle nerde-lønnen, Pizza fra Peppes)

Siden har jeg selv fikset å skifte over til WordPress og klarer nå serverinstallasjon og instillinger selv. Veldig hyggelig å være såpass kompetent.

Den som jeg aller mest vil takke for at bloggingen tok av og ble en aktivitet jeg har jobbet med så lenge er dengang redaktør av Bok og Bibliotek, Chris Erichsen, som så potensialet i bloggene og tok Blogg og Bibliotek inn i sine spalter en periode. Det ble et fruktbart samarbeid som viste at blogging hadde mer å levere enn dagboksnotater fra mer eller mindre selvopptatte skribenter.

En annen som har påvirket meg mye er Eirik Newth, både dengangen han avskrev blogging som seriøs kanal, og da han ble norges første forfatterblogger. Eirik har virkelig fått fram hvordan blogging kan bety noe både for han personlig som forfatter, men og som debattarena. Det er på Eirik sin blogg at noen av de viktigste diskusjonene rundt ebøker i Norge har funnet sted.

Av bibliotekbloggere har nok den største inspirasjonen kommet fra USA og Storbritannia. Michael Casey, Michael Stephens og Phil Bradley har vært store leverandører av kunnskap og diskusjoner.

I Norge har jo Tord Høivik vært den mest fremtredene bloggeren lenge.

Har bloggingen forandret seg i løpet av de ti årene jeg har holdt på? Det kan man jo trygt si et rungende ja til. Blogging er nå et kjent og akseptert fenomen som beveger seg i stadig nye retninger. Nå blogger bibliotekdirektører og ministre og til og med Nasjonalbiblioteket har sett at bloggen er et godt verktøy for kommunikasjon mot omgivelsene.

En ting jeg har lagt merke til er hvor mange fler kommentarer jeg får på postene idag i for hold til i begynnelsen. De første årene var det svært langt mellom kommentarene. Nå som det flommer over av blogger er tydligvis terskelen for å kommentere langt lavere og jeg får fler, men fortsatt for få, kommentarer.

Før var bloggpostene svært korte, mens idag skriver jeg vesentlig lenger. Det ser ut til å være en trend jeg har til felles med resten av blogguniverset. Facebook og Twitter har i stor grad tatt over for de korte bloggpostene, og bloggen har blitt et medium for de lengre og kanskje mer varige tankene.

Takket være bloggingen har jeg møtt utrolig mange interessante mennesker og kanskje fått noen muligheter jeg ellers ikke ville fått. Bloggingen har direkte inspirert meg til å starte arbeidet med konferansen Digital og Sosial i 2004. Det var noko også tanken om at flere bibliotek burde prøve blogging som fikk meg til å gå videre  med en tanke fra Morten Skogly og utforme og selge ideen om Biblioteklaboratoriet til ABM-utvikling som tok ideen og satte den ut i praksis med hjelp av flinke folk på Høyskolen i Oslo.

Det viktigste med bloggen har likevel hele tiden vært å ha en kanal å skrive i. Uansett hvor mange/få lesere jeg har hatt opp gjennom årene så har jeg likevel hatt stor glede av å holde skrivingen vedlike og ikke minst selv i perioder med stort arbeids- og tidspress hatt en mulighet til å smelle ut en kort post. Bloggingen har nå blitt integrert i livet mitt på en svært positiv måte. Etter å ha følt en del press på å alltid skrive, alltid ha noe å si, så har jeg idag et langt mer avslappet forhold til bloggen, og lar de pausene som oppstår være der uten å føle at det MÅ skrives for å holde bloggen i live.

Takk til alle som har lest og kommentert. Det gjør det utrolig mye mer givende å skrive.

Nå får vi se hva de neste ti årene har å by på.

Personlig teknologisk tidslinje

Eirik Newths bloggpost om teknologiske tidslinjer har inspirert meg til å tenke og skrive om hvilken rolle teknologi har spilt i livet mitt. Mange teknologiske nyvinninger har forandret livet mitt, eller rettere sagt mitt syn på verden, radikalt. Når jeg begynte å se på mitt liv i et teknologisk tidsperspektiv så må jeg innrømme at det var nedslående å se hvor mye av teknologien jeg har vært begeistret for som ikke har vært spesielt vellykkede i markedet og nærmest må regnes som små sidespor i den generelle utviklingen.  En annen, og karakteristisk, side ved denne retrospektive reisen er at jeg svært ofte var deltakende tilskuer mer enn hovedeier og aktør. Sier kanskje mye om meg, men uansett…

IBM Selectric skrivemaskin
IBM Selectric skrivemaskin

1977 (14 år) Elektrisk skrivemaskin – faren min tok med en IBM kulehodemaskin hjem fra kontoret (steinalderhjemmekontor). Det var en åpenbaring for gutten med skolens verste håndskrift. Plutselig var alt jeg skrev leselig. Lærere ga ekstrapoeng for ryddig og god layout. I det hele tatt var dette min favorittdings i mange år framover. Spesielt etter at jeg tok touch-kurs på videregående og virkelig fikk opp farten på skrivingen. Du kan si at det dannet grunnlaget for at jeg i det hele tatt evner å blogge :-)

VIC-20
VIC-20

1980 (17 år) VIC-20 – Denne var ikke min, men derimot eid av min gode venn Eirik (ikke Newth) som programmerte i maskinkode og var det lokale geni. Vi tilbrakte lange timer med spoling av kassetter som inneholdt program og spilte datidens fantasyspill som stort sett besto av en liten runding som beveget seg over en skjerm og møtte andre rundinger, trekanter og firkanter og hvor man måtte trykke på F3 for å slå med sverd og F5 for å bruke magi. Stakkars tastatur…

Min første tekstbehandlingsdatamaskin
Min første tekstbehandlingsdatamaskin

1985 (22 år)  Amstrad teksbehandler. Jeg studerte i Wales og var med på at bibliotekutdanningen installerte de første Amstrad tekstbehandlingsmaskiner. Dette var dedikerte maskiner som kun kunne brukes til tekstbehandling! Amstraden hadde et eget sært disktettformat og var i det hele tatt totalt  ubrukelige utenfor rommet der det sto fire maskiner. Men når nåleskriveren klapret sin musikk og oppgaver kom slangende ut av skrivere i lange remser var jeg en lykkelig student.

1986 (23 år) Laserdisk – jeg leste om et britisk forsøk på å lage en ny Doomsdaybook i et moderne format. Valget falt på analoge laserdisker og var et samarbeid mellom BBC og den britiske dataindustrien med Acorn i spissen. Det var en åpenbaring å se koblingen mellom bilder, film, kart og tekstlig informasjon.  Dette var framtiden tenkte jeg og fikk låne Laserdiscspiller fra Phillips Norge og en kopi av prosjektdisken fra BBC for å vise fram for medstudenter på bibliotekutdanninga i Oslo. Ikke overraskende var det få av bibliotekstudentene som på denne tiden så poenget og relevansen for bibliotek i denne teknologien og hva den varslet for framtidens informasjonsformidling.

1985/86 (23 år) Onlinesøking i DIALOG. Databasene i Dialog kunne søkes online via et modem og jeg fikk min første smak på dette i Wales og fikk også prøve på Bibliotekhøyskolen i Oslo da jeg begynte der høsten 1986. Det var en åpenbaring at skjermen og tastaturet foran meg kunne kommunisere med store monstermaskiner i USA og gi relevante treff på søkene vi møysommelig forberedte i timesvis på papiret før selve “søkeøyeblikket”. Kostnaden ved telefonlinen til USA på den tiden førte til nervøse lærere som hang over oss og fikk svetten til å renne når skrivefeilene gjorde at vi måtte gjøre alt omigjen.

1986 (23 år) PC! Nok en gang ikke min egen, men en orntli’ Olivetti PCer installert på et rom på Bibliotekhøyskolen. De hadde to diskettstasjoner der man satte inn en diskett (5 tommers) med operativsystem og tekstbehandlingsprogram og en for lagring. Ingen harddisk den gangen nei… En annen ting var at det ikke var noe særlig lufting i PC-rommet, så rett før oppgaveinnlevering var ofte atmosfæren “moden”.

1991 – Internett – ble introdusert til e-post, søking i Gopher, FTP og andre antikviteter på universitetsbiblioteket i Bergen. Var frelst fra første sekund. Mange og lange nattetimer gikk med til å laste ned Castle Wolfenstein fra FTP.FUNET.FI og lese bøker i courier på skjerm og utskrift.

1990 (27 år) Da jeg etter noen år med DOS endelig fikk møte det grafiske grensesnittet i Windows 3.1 var jeg endelig hjemme. Dette forsto jeg! Selv om jeg stadig måtte vende tilbake til DOS for å finne filer eller restarte program var det Windows 3.1 som fikk meg til å oppdage musens gleder. Dog holdt jeg fast på WordPerfect utrolig lenge etter at Word dominerte verden ellers.

Min første Mac
Min første Mac

1995 (32 år) Den største investeringen vi gjorde da vi studerte i USA (utenom verdens dårligste beige Ford Escort) var en splitter ny Mac med modem. Gleden ved å koble til maskinen og plutselig få kontakt med universitetes datastysem var enorm. Både som teknisk milepel på egen kompetanse, men også som den første surfeopplevelsen hjemmefra. At operativsystemet var utrolig mye bedre enn windows var ingen ulempe (selv om windows 95 var årets nyhet). Min største opplevelse var å kjøpe en CD-ROM med Douglas Adams Last Chance to See. Igjen var det en multimediaopplevelse som var virkelig gjorde meg oppmerksom på hva framtiden kunne bringe.

1995 (32 år) Jeg var heldig nok til å bo i USA det året Windows 95 ble lansert. Jeg var i ytterkanten av hypen og rockekonsertstemningen som gikk forut for lanseringen. Vi bibliotekstudenter fikk førstehåndserfaring med systemet ettersom en av lærerene våre var tidligere Microsoftansatt og en medelev skrev semesteroppgave om hvor banebrytende dette operativsystemet var. Jeg var imponert, men var mer opptatt av å lese Bill Gates bok om framtiden (the road ahead) som inspirerte veldig mye av det jeg skrev av studentoppgaver det året. Microsoft fasinerte meg spesielt etter å ha lest Microserfs av Douglas Coupland. En av mine favorittbøker, som jeg stadig tar fram og leser omigjen utvalgte deler.

Softbook
Softbook

Etter 1996 gikk utviklingen fort og det skjedde mye, men ingen store omveltninger slik jeg hadde opplevd med tidligere teknologier. Jeg fikk mobiltelefon, men lærte ikke å sende SMS før tre år senere (av faren min som alltid har ligget et hestehode foran på mange fronter). Men så kom det som har blitt en av mine store interesser i de siste tolv årene. Jeg hørte om leseplater for ebøker for første gang høsten 1998. Og etter litt utforsking skrev jeg og min gode venn og kollega Eva en prosjektsøknad til Statens Bibliotektilsyn for å prøve ut Rocket Ebook reader og Softbook i folkebibliotek i Nordhordland. Dette var en spennende tid der norske forlag lanserte ebøker og vi så for oss en spennende tid for bibliotek. Det gikk som kjent ikke akkurat slik vi hadde tenkt, men jeg har fortsatt interessen for ebøker og lesedingser.

Koble fra for å koble på

Denne bloggen, og de andre to jeg skriver på har lidd grusomt under de siste årene. Det har blitt lite skrevet og spesielt lite kreativt og nytt. Nå nærmer 10 årsjubileet for denne bloggen seg med stormskritt. Jeg har lurt mye på hvordan jeg evt. skal feire det, men har selvsagt også lurt på hvorfor jeg skriver så lite på en blogg jeg har holdt i live i ti år og hatt stor glede av på publisere tanker og ting på? Grunnen er selvsagt andre sosiale media. Finner jeg en morsom lenke eller om jeg bare vil fyre av en kommentar så går den rett til Facebook eller Twitter.  Ikke noe galt i det i seg selv, men det betyr at disse lenkene og tanken forsvinner i historiens glemmebok og blir vanskelige å ta fram igjen på en systematisk og søkbar måte. Der er det bloggen kommer inn, den er et historisk dokument som jeg setter stadig større pris på. Derfor har jeg bestemt meg for å redusere aktiviteten på Facebook og Twitter fram til jubileumsdagen (26. februar) og satse på litt aktiv blogging istedet. Så får vi se om det vil ha noen effekt på frekvensen og mengden blogging som skjer.

(må innrømme at jeg lurer veldig på hvor mange som fortsatt følger med på Bibliotekarens bibliotek :-)

Jeg begynte å skrive for meg selv, og nå gjør jeg vel det igjen.