Sunderland redda meg

På barneskolen var det mye som var vanskelig om man var sosialt tonedøv. Men selv for den minst inneforståtte var det åpenbart at engelsk fotball var noe man måtte forholde seg til. Selv i dag må du ha elektronmikroskop for å ha et fnugg av mulighet til å se min interesse for fotball. For de store gutta på Tårnåsen barneskole var ikke dette et hensyn de følte mye for å ta med i regnestykket som gikk i retning av: hvilket fotball lag holder du med? + feil lag = dynking i snø (vinterhalvåret)/skubbing ned i nærmeste grøft (sommerhalvåret). På den tiden var det tydeligvis tre lag som de med peiling holdt med, Leeds, Tottenham og Arsenal. Jeg var geografinerd nok til å forsøke å finne disse stedene på englandskartet, men måtte gi opp å finne en by ved navn Arsenal på de britiske øyer. Uansett var utfordringen for spinkle, bebrillede sjetteklassinger å svare riktig når man fikk en knytteneve i genserhalskanten og det avgjørende spørsmålet for det friminuttet eller den hjemturen fra skolen. “Hvilket lag holder DU med da?” Det er umulig å på skjermen legge inn det trykket og den skjebnesvangre tonen som fylte disse få ordene, men senere års lesing og  innsikt har gikk meg inntrykket av at dette kan sammelignes med å høre den spanske inkvisisjonens banking på døren for å samle inn kjettere til lørdagens grillfest. For min egen del føltes det vanligvis som om et sort hull hadde åpnet seg i den umiddelbare nærhet og alt, lys og materie, tid og skjebne, beveget seg kun i en retning, mot undergang og klesskift hjemme. Siden det var tre lag som var valgmuligheten, Leeds, Tottenham og Arsenal, så var det altså 66% mulighet for å ta feil. Dette kunne jeg kalkulere lenge før prosentregningen hadde hatt sitt inntog i matematikkundervisningen i søttitallets pedagogiske planer for barneskolen. Og, som oftest, gikk det galt. Snø innenfor alle plagg, søle til hoftefestet og famlende leting etter skjeve briller var som regel resultatet. Helt til jeg en dag, ved en ren tilfeldighet, fant ut at det fantes andre fotballag. Dette kom som en åpenbaring fra en gjest i huset som hevdet høylydt at også Newcastle en dag ville bli et stort lag i England. Jeg stilte noen listige spørsmål til gjesten, som nok, i likhet med resten av familien, nok ble en smule, for ikke å si enormt, overrasket over min interesse for det engelske ligasystemet. Mens min mor gikk etter termometer, og min far bladde bekymret i telefonkatalogen etter nummeret til legevakten, la vår gjest ut om antall lag i serien, og i en bisetning, nevnte at det var flere serier. En verden av muligheter åpnet seg! Ettersom det ville bety mye research for å kunne foreta et informert valg av favorittlag, og ettersom dette var før internett, som betydde diverse turer til bibliotek og lignende institusjoner lot jeg tilfeldighetene spille inn. Gjesten nevnte et lag som het Sunderland. En av mine store interesser  på denne tiden var andre verdenskrig, og ikke minst fly fra denne konflikten. Sunderland var et stort sjøfly med stor rekkevidde og oppgaven å oppdage tyske ubåter. Det var flere norske Sunderlandfly, og jeg falt for navnet. Sunderland var nå mitt fotballag.

Neste dag dukket en potensiellt katastrofal konfrontasjon med en fotballfrelst nybarbert sjetteklassing opp. “Hållerumea?” Min innsikt og erfaring med stammespråket som var hovedkommunikasjonskanal mellom prepubertale tolv-trettenåringer i 1976 ga meg anledning til å tolke dette utropet i retning av at individet med øyenbryn på størrelse med en topptrent brunsnegl var interessert i å vite mitt valg av favorittklubb i det engelske ligasystem med dertilhørende passende straff for feil svar. Lett skjelvende mumlet jeg fram over de hårete knokene som løftet genseren opp til neseroten, “- S s sunderland…” – lang tenkepause, enda lenger tenkepause, så et lite lysglimt og et glis, “høh, dem slo vi sist.” Sakte gjenvant jeg bakkekontakt i en fart som ikke var uforenlig med å holde seg på beina, og jeg pustet prøvende ut. Jeg slapp unna, Sunderland redda meg.

Siden har dette skjedd flere ganger. Gjennom skolegang, og ute i verden, har Sunderland vært et lykkens valg for meg. Ingen føler favorittlaget sitt truet av Sunderland, ingen blir irritert og ser ned på en som trofast holder med et lag som aldri når til toppen. Snarer tvert i mot har dette gitt meg en svært ufjortjent kredibilitet hos fotballfans. Dere får ha meg unnskyldt, jeg aner egentlig ingen ting om laget Sunderland, men er dem evig takknemmlig for alle de ubehageligheter de har reddet meg for.